CAN´s SPALTE I NY TID

CAN har fått spalte i Ny Tid. Først ute var en refleksjon rundt Erland Kiøstruds tanker om nye fortellinger. Spalten ble illustrert av billedkunstner Elisabeth Mathisen som har hadde fantastisk utstilling på Kunstnerforbundet mars/april 2015, med utgangspunkt i bier. Nedenfor følger spalten og deretter et utdrag fra Kiøsteruds innledning som også ble trykket i Ny Tid.

 

ETTERLYST: NYE FORTELLINGER

av Nina Ossavy

Jeg hadde en fortelling, jeg var et sted, jeg hadde en tilhørighet,  nå har jeg det ikke lenger                                                       Erland Kiøsterud, Stenersenmuseet 2014

Jeg hadde en fortelling. Ta fortellingen om laksen for eksempel. Laksen var vill. Den levde fritt, noen ble fisket, fryst og spist. Vi hadde lakseelver, laksebaroner, lakseslott, engelskmenn med støvler til lårene. Laksen var til fest, for kostbar var den. Men vi hadde i alle fall laks. Og laksen var sunn for menneskene.

Så ble laksen big business. Fortellingen om laksen ble langsomt borte, men vi fikk lakseventyret. Nesten på høyde med oljeeventyret. Laksebaronene ble borte. Oppdrettskonger på Vestlandet dukket opp i stedet. Og så falt alt i fisk. Laksen ble syk, den lever nå i skandaløse forhold i en coktail av medisiner, sprøytemidler, lus mais og soya fra Sør-Amerika. Mattilsynet kjemper hardt for å overbevise oss om den røde fiskens fortreffelighet, men er det ennå noen som stoler på deres fortellinger? Når Erna kaller laksen for Norges Ikea, altså symbolet på dårlig kvalitet, da har fortellingen brutt helt sammen.

Jeg kunne ha skrevet om kyllingen. Eller om jordbæret. Om druene. De inngår alle i en større fortelling som forvitrer foran øyene våre, forsvinner og blir borte. Den om maten som naturlig og sunn. Hva gjør det med oss?

Jeg var et sted. Forfatter Erland Kiøsterud sitter i en stor ring av folk på Stenersenmuseet oktober 2014. CAN (Concerned Artist Norway) har invitert han som en av innlederne til debatten ”Kollaps – hvordan skape nye allianser”. Han snakker om behovet for nye fortellinger, for de vi har som samfunn i dag er i ferd med å ødelegge eksistensgrunnlaget vårt. Teksten hans åpner et sjeldent lyttende rom i meg.

Tankene mine kretser rundt tematikken i tiden etter. Det er som om alt jeg ser, leser og tenker blir farget av hans refleksjoner. Hva slags fortellinger inngår vi i ? Hva er mine? Hva er dine? Hvor krysses våre små fortellinger med de store kulturelle mytologiene? Har vi en felles fortelling om vårt forhold til naturen? Hvordan lyder den? Hva skjer når den historien du har forholdt deg til, blir borte? Jeg forsøkte å tenkte konkret i mitt liv. Det var da jeg kom til å tenke på laksen. Et mininarrativ, i det nesten ufattelig store, som symptomatisk sirkler rundt en større og farligere felles forståelse, den som handler om at naturen kun er til for at menneskene skal utvinne den. Og at det i denne prosessens skal genereres et stort økonomisk overskudd. For noen få.

                                                            ”De skal råde over fiskene i vannet,
                                                            over fuglene under himmelen,
                                                            over feet og alle ville dyr,
                                                            over alt krypet som det kryr  av på jorden

 

Jeg hadde en tilhørighet. – Selv er jeg tilbøyelig til å erfare livene våre som dominerte og okkuperte, sier Kiøsterud noen måneder senere. – Utnyttet av krefter som har til formål å spekulere i å skape maksimal profitt av våre primærbehov. Samme forfatter, ny setting. Vi er på ROM for kunst og arkitektur. Forfatteren er invitert til å utdype av tematikken som innledning til dybdesamtale. Varsomt og klokt reiser han med oss gjennom historien. Vi er innom Mardøla, Alta og Geriljastrikking på Klimafestivalen 2015. Reiser tilbake til utviklingen av strupehodet for 200 000 år siden, som gjorde det mulig for oss å artikulere og konstruere fortellinger med ord, som igjen gjorde oss i stand til utvikle etikk. Og poesi.

Han er innom fortellingene til jegere og sankere med røtter 40 000 år tilbake, hvor alt levende hadde verdi. Hvor alt hang sammen. Vi er i neolittisk tid for 5000-10000 år siden med innføringen av monokulturen, presteskap som styrer ovenfra og straffende himmelguder. Forfatteren kikker stadig på oss over brillene. I 2 millioner år har menneskene levd i tett symbiose med naturen, sier han. – Kun en kort tid har vi levd annerledes. Nå tror vi at vi er dens herskere. Naturen et objekt.

Ja, vi er okkupert. I samme øyeblikk mannen med den milde røsten uttaler dette, kjenner jeg at det er sant. Ja, det er slik det er. Jeg kjenner meg okkupert. Okkupert av en fortelling jeg ikke tror på. Hvor har den fortellingen ført oss? Inn i den antropocene tid.?

We have stopped believing the stories our  sivilization is telling itself”                                         Manifesto, The Dark Mountain Project, 2009

 

Nå har jeg det ikke lenger. The Dark Mountain Project er et nettverk av forfattere, akademikere, bønder, journalister og kunstnere. Hensikten med nettverket, som ble grunnlagt av Paul Kingsnorth og Dougald Hine i 2009, synes å være å få den kulturelle responsen til å reflektere Ecocide. Røttene til klimaendringer, utryddelse av arter og andre økologiske sammenbrudd er ikke teknologiske, heller ikke økonomiske, men stammer fra historiene vi forteller oss selv som sivilisasjon. Hvem er vi? Hvor går vi? I motsetning til de såkalte ny-miljøverne som har stor tro på fortellingen om teknologien og økonomien som den farbare veien fremover, fremstilles det i mange av tekstene i the Dark Mountain Project, som om det er en ny nærhet og en erkjennelse av natur som verdi i seg selv, som skal meisles frem. Filosofen og økolog David Abram som hadde Arne Næss Chair 2014 er en del av dette nettverket. Erland Kiøsterud kunne passet godt inn

Kanskje kjente grunnleggerne bak Dark Mountain Project også seg okkupert, og forsøker å frigjøre seg ved å skape sine egne historier? I disse dager søker de etter nye tekster og visuell kunst til sin åttende bok. Tema er teknologi og menneskenes forhold til den. Bøkene gis ut kun på papir. Og du kan være med å lage dem.

” I want to write about a bird,this little bird living behind our house, and her new friend, my girlfriend. …How much the future of our kids depends on such a friendship….a friendship between a human being and a bird”                                         Poet Åsmund Seip, Rom for kunst, 2015
 Elisabeth Mathisen_Biens ferd rundt seljeBiens ferd rundt selje- Elisabeth Mathisen

Utdrag fra Erland Kiøsteruds tekst. Kollaps- og nye fortellinger.  Del 111.

Det er selvfølgelig ingen vei tilbake til livet og fortellingen vi hadde før vi fikk den monokulturelle, dødelige, destruktive fortellingen vi har nå. Men nå som vi vet at fortellingen vi bor i og handler innenfor, at enhver fortelling, er en konstruert fortelling, åpner det seg muligheter:

I vår menneskesentrerte verden reiser vi monumenter når et menneskeliv går tapt, for å vise det respekt. Vil det i en økosentrisk verden være naturlig å reise monumentene over tapte dyrearter, en ødelagt skog, den rene luften som forsvant? Skape minnelunder vi gikk til for å minnes og opprettholde verdien av dette? For å gjenopprette verdien?

Vi skriver historien om slagene, seirene, utviklingen, fremskrittene våre. Hvordan ville historien, med utgangspunkt i livet på jorda for 20 000 år siden, fortalt fra jordas, naturens side, fra dyrene sidene, fra de menneskene side som levde der og da, se ut? Og hva ville den historien fortelle oss?

Vitenskapen skal og må leverer forskning basert på empiri og etterprøvbarhet. Det er vitenskapens store styrke. Hva ville skje hvis vitenskapen ikke lenger forsket for krefter som pinte ut naturgrunnlaget, men forsket for kreftene som ville bevare det? Hva ville skje hvis vitenskapsmennene og kvinnene la frem de objektive, etterprøvbare resultatene sine innenfor en ramme og med et språk hvor opprettholdelse av økologisk balanse var målet?

Språket og billedbruken vår er full av utrykk som: Dum som en sau, en ku i aulaen, jævla gris, mens høner, gjess og en rekke dyr fremstilles i reklame og tegneserier på en nedverdigende, nedlatende, foraktfull måte … Vårt ødelagte syn på livsgrunnlaget vårt sitter grunnfjelldypt i språket, i selve grammatikken, kulturen vår.

Mang en urinnvåner, av respekt for dyrene, snakker lavt i naturen så dyrene ikke skal høre ham, og han snakker aldri negativt om dem. Den mektige bjørnens navn nevner han ikke en gang.

Livet har aldri vært en dans på roser og kommer heller aldri til å bli det. Men hva forlater vi hvis vi forlater vår destruktive naturforståelse? Hvordan skaper vi her og nå et bærende språk, bærende fortellinger, hvor også livets smerter og motsigelser inngår, fortellinger som samtidig respekterer jorden, naturen, språkets opphav?

I de neolittiske religiøse tekstene, som verdensreligionene vi i dag omgir oss med bygger på, finnes det begreper om det hellige. Lar det seg gjøre å hente ut det hellige fra disse tekstene, gjenerobre de religiøse rommene, omforme dem, overta dem, i naturens, livets tjeneste? Ikke bare ”hedre din mor og din far”, men også dyrene rundt deg, grøden du lever av, byen du bor i, fjellet du går over, skogen du passerer gjennom …

Modernitetens kjerneverdier, demokrati og frihet, benyttes i dag av kapitalkreftene som retorikk og alibi for å øke deres utnyttelse av – og dominans over – kloden. Hvordan gjenerobrer vi disse begrepene, kjerneverdiene demokratiet og friheten, og gir dem reelt innhold?

Kunsten er mer eller mindre tatt over av akademiene, kuratorene og kulturindustrien. Hvordan gjenoppretter vi kontakten med menneskene rundt oss, skaper kunst som er til å bli faktisk klokere av?

Hvordan gjenvinner – gjenerobrer vi fortellingene våre, kroppene våre, tiden, her og nå, stedet, landskapet, livssamspillet, skjørheten, sårbarheten vår? Hvordan bryter vi med abstraksjonen som objektivering av naturen har skapt, og som hindrer oss i å gå i den vanskelige alliansen med det som lever?

Advertisements

Grunnlovens Paragraf 112 mot TTIP

Grunnlovens paragraf 112 slår fast:

“Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.” I siste ledd heter det: ”Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger”.

 Dette er vår rett nedfelt i Grunnloven

-

Den planlagte frihandelsavtalen mellom USA og EU, ”TTIP”, vil ha konsekvenser direkte for vårt miljø. Mellom EU og USA er det et enorme forskjeller i regelverket på matvaresikkerhet, forbrukerhelse og miljø. Dette gjelder for eksempel synet på genetiske modifiserte organismer – GMO, vekstfremmede hormoner til kyr og bruk av kjemiske plantevernmidler. I USA er f.eks tre typer sprøytemidler som er ansett som hovedårsaken til den globale biedeøden tillatt. De ble forbudt av EU i fjor. Med TTIP vil sprøytemidler i enda større grad innlemmes i naturens kretsløp og ramme alt levende liv i næringskjeden, inkludert menneskers helse.

Selv om TTIP har kapitler om miljø, helse og forbrukerrettigheter fryktes det at avtalen vil være som en trojansk hest som baner vei for de multinasjonale selskapenes ensidige interesser. Et frihandelsprinsipp innebærer at politiske tiltak skal være ”minst mulig handelshindrende”. Det betyr at all politikk for sosiale og miljømessige formål kan utfordres. Hvis det reduserer avkastning for storselskapene kan vi måtte endre bestemmelsene eller betale erstatning. Ytringsfrihet og forbrukernes interesser blir truet når både enkeltpersoner og stater risikerer å bli saksøkt av disse multinasjonale selskapene for deres tap av omdømme og framtidige inntekter. Da blir det lett økonomi og ikke miljøet som avgjør.

Vår selvbestemmelsesrett vil kunne flyttes fra demokratiske valgte politikere til multinasjonale selskaper og vår rett og mulighet til å ivareta vårt livsgrunnlag og miljø, vil kunne bli vesentlig mindre.

I TTIP legges det opp til synkronisering av rammeverk, dvs si at for å lette handelen mellom USA og EU, skal EU godkjenne regler som allerede finnes i USA. Det antas at når et land allerede har godkjent noe, så trenger ikke et annet land å utrede ny risikovurdering, det vil hindre den frie handelen. Det vil gi andre lands byråkratier og storselskap en innflytelse over vårt folkestyre, som vi så fratas i samme omfang, fordi forhandlingene er hemmelige og ikke konsekvensutredet. Når vi vet at det er store forskjeller mellom EU og USA i hvordan man forholder seg til naturspørsmål, dyrs rettigheter og  forbrukerhelse, kan resultatet ved en tilslutning til TTIP bli fatal. 

Vi mener at denne frihandelsavtalen står i et direkte motsetningsforhold til vår egen Grunnlov, spesielt § 112.  Kristin Skogen i NHO mener at Norge bør knytte seg til TTIP.

Er Grunnloven og vår og etterslektens rett til en økologisk forsvarlig fremtid verdt å risikere for fri flyt av varer mellom Norge, EU og USA? 

Elisabeth Medbøe og Nina Ossavy CAN (Concered Artists Norway).

Den som ydmykt legger øret til

http://vimeo.com/95708629 CAN-NES (Concerned Artists Norway, Nesodden) holder et innlegg på kommunestyret møte. Vi oppfordrer til å gjøre lignede stunts i hele Norge eller bruke teksten til avisinnelgg, flyers etc. Det skal sprøytes i hele Norge om litt….Og det kommer masse ny forskning om hvor skadelig glyfosat(Roundup) er. Kopier gjerne denne teksten og tilpass. Vi har skrevet masse om roundup her på sidene før i I innlegget CAN VS ROUNDUP

HVA ER DET DE VET SOM VI IKKE VET….

Eidsberg kommune. Hva er det med Eidsberg kommune? Der bor det folk. Mange folk. Fine folk. Akkurat som her. I Nesodden kommune. Og ut utover Nesoddlandet. Her bor det folk. Her er det dyr. Mange katter. Noen hunder. Blomster. Bier er det flere som har. Og Parkslirekne finnes. Parkslirekne er vakker, selv om den har et vanskelig navn. Den er spiselig og er tro det eller ei, en effektiv medisin plante. Men det var som prydplante den ble innført her for lenge siden. Nå den er ikke ønsket her lenger.

Sammen med en rekke av mange tidligere velkomne medisin og matplanter. De har blitt svartelisted. Kommet i svarteboka. Her på Nesodden bruker vi giften Roundup mot svartelistede planter.Og av ren og skjær latskap, langs veiene under autovernet. Og på jorbærne rett ved bekker og barn som spiser dem. Og i skogen for å rydde vei for trær som skal vokse seg store og feite.

Ansatte I kommuenar har fortalt oss at her hyrer kommunen også folk fra Lions til å liste seg rundt med sprøytedunker på ryggen og sprøyte litt der de finner det for godt. Ingen har oversikt over hvor de sprøyter. Roundup må vi ha. Det finnes ikke andre løsninger ar vi blitt fortalt. Mange ganger Men leser vi brosjyren “Hagerømlinger”, som kommunen selv linker til på deres nettsider, forstår vi at det finnes alternativer. Også for den forhatte parkslirekneplanten. I Eidsberg kommune må de ha denne lest brosjyren. Der har kommunestyret gjort et vedtak om å utrede et forbud for giften.

Ja, for det viser seg at giften faktisk er en gift. Ikke bare for planter, men for folk. For fine folk. Og dyr. Det viser seg at giften kommer ut i drikkevannet. Det viser seg at giften fører til sykdom. Ikke slike med morsomme navn som røde hunder, falsk krup og kyssesyke. Men sykdommer som Alzheimer. Parkinson. Kreft. Og også fosterskader, nyresvikt og ADHD. Det viser seg at vi å bruker giften selv om vi vet. Vi vet. Vi vet nå sammenhengen mellom gift og sykdom. Vi vet.
Hva skiller Eidsberg fra Nesodden? De har skjønt at giften er en gift. Er ikke giften en gift på Nesodden? Nei, her er giften helt ufarlig får vi høre. Det viser seg at byen Rotterdam har forbudt Roundup. Hvorfor gjør de det, når den er helt ufarlig? Helt ufarlig. Vi sier det engang til ,så er det sikkert sant. Roundup er helt ufarlig. Det viser seg at også land som Paraguay, El Salvador har forbudt Roundup hvorfor gjør de det nå det er helt ufarlig? Hele Nederland følger nå etter Rotterdam sitt forbud. Også i Brasil er det fremmet forslag om å forby Roundup. Hva er det de vet som vi ikke vet, hva er det de kan, som vi ikke kan? Eller ikke vil?

Før var det en krig mot ugresset. Nå har vi blitt venner med ugresset. Vi spiser skvallerkål. Vi drikker brennesle og løvetann er bedre en rukkola. Nå er det en krig mot giften.Vi ber, bønnfaller, roper, skriker, synger om å la Nesodden bli en av kommunene som går foran. Vi trenger et forbud mot glyfosat (Roundup) på Nesodden. Vil kommunestyret iverksette dette?

 

DOMINANS

DOMINANS

-er det sivilisert å dominere?

Av Tiril Bryn og Martin Lee Mueller

1-bullfight-study-in-bronze-sally-huntington

Vi er i regnskogen i Borneo og Sumatra. I avskogingsprosessen blir arbeidere fortalt at hvis villdyr kommer i veien, skal de gjøre det som er nødvendig for å bli kvitt dem uansett metode. De blir kjørt over av store maskiner, slått til døde, begravet levende eller satt fyr på…alt i palmeoljeindustriens navn.

Og denne palmeoljen finnes i mange helt vanlige produkter i dagligvarebutikkene.

Hvordan har det blitt slik at det er mulig? I følge en fersk rapport fra Greenpeace er det stor sannsynlighet for at palmeoljen i kjente, norske sjokoladefavoritter som Kvikk Lunsj, Smil og Japp stammer fra ulovlige palmeoljeplantasjer i raserte regnskogsområder i Indonesia. Den palmeoljen som fins blant annet i disse produktene er ofte skjult bak betegnelsen «vegetabilsk olje».

Det er en spesiell kultur som er viktig i myten om domians og det er det vestlige industrisamfunnet. Hvordan definerer man den industrielle sivilisasjon? Å være sivilisert betyr både historisk og etymologisk fremveksten av byer. Men hva er en by? Hvis du sammenligner det med landsbyer, sogn eller mindre bosettinger og så kan du definere en by som en permanent menneskelig bosetting som er stor nok til å behøve de viktigste ressursene utenfra.

laks_vaksineres_500

Et eksempel er Oslo som trenger et område som er 90 ganger større enn Oslos faktiske område bare for at menneskene skal få nok mat. Dette er et godt eksempel på et sivilisert samfunn. Hva skjer når et samfunn må finne ressursene de trenger fra andre steder, fra andre mennesker? De vil eller ikke vil gi fra seg ressursene frivillig – et bysamfunn trenger dem uansett og hva skjer da?

Fremveksten av sivilisasjon har alltid vært knyttet til vold, fordi det for enhver pris trenger tilgang på ressurser og er villig til å bruke alle slags virkemidler for å få tak i ressursene. Dette er et grunnlag for myten om dominans, og det er ikke tilfeldig at denne myten springer ut av kulturer som trenger andres ressurser.

Myten om dominans gjennomsyrer vårt samfunn og er vanskelig å sette fingeren på fordi den er så fullstendig integrert i vårt syn på verden. Det er vanskelig å ta et skritt tilbake å finne et språk for å uttrykke motstand mot dette og handle med tanke på det.

Forestill deg at du er i en dagligvarebutikk og at uansett hva du velger, er det bra produkter som ikke skjuler noen mystiske ingredienser. Hvorfor har det blitt slik at vi stadig får høre horror-historier om tingene vi kjøper og spiser til daglig? Er det hele en stor misforståelse?

Det handler om hvordan dyr blir behandlet i matproduksjon, om ting som skal være så billige at arbeidere må leve under slavelignende tilstander, om biedød og om det store omfanget av miljøødeleggelser som er konsekvensen av sivilisasjonens virke omkring på vår klode. Dette er en sprø virkelighet å forholde seg til fordi vi lever midt i det og det er en del av det samfunnet som holder oss i live og gir oss tak og mat over hodet.

 by Warren Williams

Palmeoljeindustrien i Borneo og Sumatra er et eksempel på fortellingene vi omgir oss med. Orangutanger er en av våre nærmeste slektninger, de deler omtrent 97% av deres DNA med mennesker. Orangutang betyr ‘Person fra jungelen’ på Indonesisk. Det antas at det dør mellom 6 til 12 av dem hver dag på grunn av palmeolje. Disse snille vesenene blir enten drept på grunn av avskoging eller når de vandrer inn i en palmeolje-plantasje mens de leter etter mat. Orangutanger er sett på som pest av palmeoljeindustrien.

Hva om ordet sivilisert fikk ett nytt innhold, at det å være sivilisert betød at man ikke misbrukte jord, dyr eller andre mennesker for profitt. At ingen bedrift kunne eksistere uten to bunnlinjer, altså økonomi og menneskelige og miljømessige omkostninger.

Tiril Bryn, Frilansskribent og teaterprodusent

Martin Lee Mueller, Stipendiat – Senter for utvikling og miljø.

Medlemmer av CAN (Concerned Artists Norway).

images-5

BØNNETERROR

Bønneterror 

av Elisabeth Medbøe

Neida, det handler ikke om å bli terrorisert av religiøs praksis, men det jeg vil kalle terror mot bønner, de vi spiser. Jeg sitter med bønner i hånden og mistenker at noen ønsker å oppnå verdensherredømme over bønner og frø. Blir patentrettigheter, Intellectual Property Rights, brukt som vår tids kolonialisme? Og hva vil det medføre i en verden der alles rett til mat ennå ikke er sikret?

Bønnetallerken  av Elisabeth Medbøe
Bønnetallerken
av Elisabeth Medbøe

 

Sterile frø

Det amerikanske multinasjonale bioteknologiselskapet Monsanto har genmanipulert og utviklet egne frø. Plantene er spesielt motstandsdyktige mot sprøytemidler Monsanto selv produserer. De hevder at jordbruksproduksjonen blir mer effektiv og at avlingene blir større og mer sikre ved å bruke deres merkevarer. Men er det virkelig slik? I India har bønder fått smertelige erfaringer med frø fra Monsanto når avlinger svikter. For å bruke Monsantos frø må man underskrive en kontrakt som krever at man ikke kan legge til side frø fra egen avling til bruk neste sesong. Bøndene må kjøpe nye frø fra Monsanto hvert år, ofte på kreditt. Noen frø er i tillegg selvdestruktive, sterile. Dette er en av årsakene til at bønder er kommet i en økende gjeldsspiral som de ikke har sett noen løsning på. Bare de siste 15 årene har 270.000 småbønder tatt sine egne liv, i følge den indiske økologen Vandana Shiva. Den kanadiske bonden og politikeren Percy Schmeiser forteller at Monsanto har spioner ute. Hvis vinden har ført noen av Monsantos manipulerte gener inn i din avling kan du risikere å bli saksøkt for tyveri av patentrettigheter, med krav om enorme erstatningsbeløp. Eller du kan skifte til Monsantos frø og blir Monsanto-leilending. På denne måten blir det umulig å ha egne frølagre og opprettholde biologisk gen-mangfold, basert på lokale varianter i jordbruket.

Psykisk belastning

Monsanto kartlegger og tar patentrettigheter på frømateriale som bønder over hele verden har utviklet gjennom tusener av år. Ved å henvise til Intellectual Property Act (en amerikansk lov om opphavsrett) kan Monsanto også nekte bruk av disse, uten deres samtykke. Schmeiser forteller videre om psykiske belastninger. Samholdet mellom bønder i lokalsamfunn er blitt ødelagt og erstattet med utrygghet og mistenksomhet. De spør seg: Hvem er angiverne til Monsanto? Schmeiser har selv vært i rettsaker mot Monsanto i Canada og etter lang kamp vunnet delvis over selskapet. Rettssystemet i USA legger hovedvekten på å beskytte bedriftenes næringsinteresser. I Europa står forbrukerinteresser og -rettigheter sterkere. Monsanto har søkt EU om å få selge og dyrke genmodifi serte frø (GMO) i Europa, det er foreløpig blitt avslått. Schmeiser advarer: Har man først tillatt GMO er det ingen vei tilbake. I mai 2013 vant Monsanto sin sak i Høyesterett mot soyabonden Vernon Hugh Bowman. Bowman hadde sådd bønner han hadde kjøpt billig fra et lokalt frørenseri. Bønnene viste seg å være sterkt infisert av Monsantos GMO. Retten fant at Bowman hadde stjålet Monsantos intellektuelle eiendom. Dermed kan Monsanto nå saksøke alle bønder som dyrker planter infisert av Monsantos GMO, som soyabønner, bomull, mais og hvete. Til nå er 146 bønder i USA saksøkt og til nå har 11 av dem tapt saken sin.

Oljetallerken  av Elisabeth Medbøe
Oljetallerken
av Elisabeth Medbøe

Glyfosat

Et annet multinasjonalt selskap som utvikler GMO med tilpassede sprøytemidler, er Bayer. De har ikke hatt så mye oppmerksomhet rettet mot seg. De har kanskje ikke gått så aggressivt ut for å saksøke bønder? I 2011 ble Bayer i USA dømt til å betale erstatning til 11.000 risprodusenter for å ha forurenset avlinger med GMO fra deres eksperimenter, og på den måten ruinert eksportverdien av risen. Er det omlegging til et verdensomspennende industrijordbruk GMO-selskapene ønsker å føre oss inn i? Professor Peter Rogers fra Harvard University mener at den eneste måten man kan sikre nok matforsyning i framtiden er å erstatte småskalajordbruk, som han kaller ineffektive, med universelt mekaniserte storbruk og økt global transport av matvarer. ”Først mat så klima”, sier han, selv om dette vil være svært ødeleggende for klimaet. Han ser for seg en stor folkeforflytning fra land til by. På internett finner jeg mye informasjon og skremmende bilder tilknyttet navnet ”glyfosat” en bestanddel i Monsantos sprøytemidler. Er det reelt eller propaganda mot produsenten Monsanto? Hva vet vi egentlig om langtidsvirkningene av sprøytemidlene fra Monsanto, som er kjent for å ha produsert stoff er som DDT, PCBer og Agent Orange. Førsteamanuensis Trygve Berg på Noragric på UMB sier at Monsanto- sprøytemiddelet Roundup, som inneholder glyfosat er av de minst farlige sprøytemidlene og at det erstatter andre og farligere midler. Han er ikke prinsipielt i mot GMO, men er svært kritisk til hvordan regelverk og juss blir anvendt i kjølvannet av GMO. Berg legger til at det ikke på noen måte er bevist at GMO gir økte avlinger og at det vil medføre sosial katastrofe å legge ned småjordbruket i stor skala, med den folkeforflytningen det vil medføre.
Samtidig finnes det nyvinninger som har gitt økte avlinger. For eksempel har et område i India fått til stor økning av risavlingene, gjennom en ny dyrkningsmetode. Statens pensjonsfond utland, oljefondet, har ca. 1% eierandel i Monsanto. Mange organisasjoner krever at Norge må trekke seg ut av Monsanto. Oljefondet har investert i flere selskaper som utvikler GMO, som Bayer og Syngenta.

Mangfoldige interesser og syn på hvordan vi skal legge til rette for framtidens matvareproduksjon står mot hverandre. Maktstrukturer og økonomiske interesser finner nye handlingsrom i vår tids globaliserte verden. Men grasrotbevegelser har i vår tid også helt nye muligheter til å utveksle erfaringer og kunnskap og å utøve press.

Mat til alle er langt fra sikret, vi må fortsatt engasjere oss på grasrotnivå. Arbeidet for å sikre sunn mat til alle er og vil fortsatt være et svært viktig solidaritetsarbeid.

Elisabeth T. Medbøe er billedkunstner og aktivist. Innlegget har tidligere stått på trykk i FIAN.

 

 

Bønnecollage  av Elisabeth Medbøe
Bønnecollage
av Elisabeth Medbøe

 

Alle foto gjengitt med tilattelse fra kunstneren og BONO.

Copyright Elisabeth Medbøe©BONO/2013