CAN har fått spalte i Ny Tid. Først ute var en refleksjon rundt Erland Kiøstruds tanker om nye fortellinger. Spalten ble illustrert av billedkunstner Elisabeth Mathisen som har hadde fantastisk utstilling på Kunstnerforbundet mars/april 2015, med utgangspunkt i bier. Nedenfor følger spalten og deretter et utdrag fra Kiøsteruds innledning som også ble trykket i Ny Tid.
ETTERLYST: NYE FORTELLINGER
av Nina Ossavy
Jeg hadde en fortelling, jeg var et sted, jeg hadde en tilhørighet, nå har jeg det ikke lenger Erland Kiøsterud, Stenersenmuseet 2014
Jeg hadde en fortelling. Ta fortellingen om laksen for eksempel. Laksen var vill. Den levde fritt, noen ble fisket, fryst og spist. Vi hadde lakseelver, laksebaroner, lakseslott, engelskmenn med støvler til lårene. Laksen var til fest, for kostbar var den. Men vi hadde i alle fall laks. Og laksen var sunn for menneskene.
Så ble laksen big business. Fortellingen om laksen ble langsomt borte, men vi fikk lakseventyret. Nesten på høyde med oljeeventyret. Laksebaronene ble borte. Oppdrettskonger på Vestlandet dukket opp i stedet. Og så falt alt i fisk. Laksen ble syk, den lever nå i skandaløse forhold i en coktail av medisiner, sprøytemidler, lus mais og soya fra Sør-Amerika. Mattilsynet kjemper hardt for å overbevise oss om den røde fiskens fortreffelighet, men er det ennå noen som stoler på deres fortellinger? Når Erna kaller laksen for Norges Ikea, altså symbolet på dårlig kvalitet, da har fortellingen brutt helt sammen.
Jeg kunne ha skrevet om kyllingen. Eller om jordbæret. Om druene. De inngår alle i en større fortelling som forvitrer foran øyene våre, forsvinner og blir borte. Den om maten som naturlig og sunn. Hva gjør det med oss?
Jeg var et sted. Forfatter Erland Kiøsterud sitter i en stor ring av folk på Stenersenmuseet oktober 2014. CAN (Concerned Artist Norway) har invitert han som en av innlederne til debatten ”Kollaps – hvordan skape nye allianser”. Han snakker om behovet for nye fortellinger, for de vi har som samfunn i dag er i ferd med å ødelegge eksistensgrunnlaget vårt. Teksten hans åpner et sjeldent lyttende rom i meg.
Tankene mine kretser rundt tematikken i tiden etter. Det er som om alt jeg ser, leser og tenker blir farget av hans refleksjoner. Hva slags fortellinger inngår vi i ? Hva er mine? Hva er dine? Hvor krysses våre små fortellinger med de store kulturelle mytologiene? Har vi en felles fortelling om vårt forhold til naturen? Hvordan lyder den? Hva skjer når den historien du har forholdt deg til, blir borte? Jeg forsøkte å tenkte konkret i mitt liv. Det var da jeg kom til å tenke på laksen. Et mininarrativ, i det nesten ufattelig store, som symptomatisk sirkler rundt en større og farligere felles forståelse, den som handler om at naturen kun er til for at menneskene skal utvinne den. Og at det i denne prosessens skal genereres et stort økonomisk overskudd. For noen få.
”De skal råde over fiskene i vannet,
over fuglene under himmelen,
over feet og alle ville dyr,
over alt krypet som det kryr av på jorden
Jeg hadde en tilhørighet. – Selv er jeg tilbøyelig til å erfare livene våre som dominerte og okkuperte, sier Kiøsterud noen måneder senere. – Utnyttet av krefter som har til formål å spekulere i å skape maksimal profitt av våre primærbehov. Samme forfatter, ny setting. Vi er på ROM for kunst og arkitektur. Forfatteren er invitert til å utdype av tematikken som innledning til dybdesamtale. Varsomt og klokt reiser han med oss gjennom historien. Vi er innom Mardøla, Alta og Geriljastrikking på Klimafestivalen 2015. Reiser tilbake til utviklingen av strupehodet for 200 000 år siden, som gjorde det mulig for oss å artikulere og konstruere fortellinger med ord, som igjen gjorde oss i stand til utvikle etikk. Og poesi.
Han er innom fortellingene til jegere og sankere med røtter 40 000 år tilbake, hvor alt levende hadde verdi. Hvor alt hang sammen. Vi er i neolittisk tid for 5000-10000 år siden med innføringen av monokulturen, presteskap som styrer ovenfra og straffende himmelguder. Forfatteren kikker stadig på oss over brillene. I 2 millioner år har menneskene levd i tett symbiose med naturen, sier han. – Kun en kort tid har vi levd annerledes. Nå tror vi at vi er dens herskere. Naturen et objekt.
Ja, vi er okkupert. I samme øyeblikk mannen med den milde røsten uttaler dette, kjenner jeg at det er sant. Ja, det er slik det er. Jeg kjenner meg okkupert. Okkupert av en fortelling jeg ikke tror på. Hvor har den fortellingen ført oss? Inn i den antropocene tid.?
”We have stopped believing the stories our sivilization is telling itself” Manifesto, The Dark Mountain Project, 2009
Nå har jeg det ikke lenger. The Dark Mountain Project er et nettverk av forfattere, akademikere, bønder, journalister og kunstnere. Hensikten med nettverket, som ble grunnlagt av Paul Kingsnorth og Dougald Hine i 2009, synes å være å få den kulturelle responsen til å reflektere Ecocide. Røttene til klimaendringer, utryddelse av arter og andre økologiske sammenbrudd er ikke teknologiske, heller ikke økonomiske, men stammer fra historiene vi forteller oss selv som sivilisasjon. Hvem er vi? Hvor går vi? I motsetning til de såkalte ny-miljøverne som har stor tro på fortellingen om teknologien og økonomien som den farbare veien fremover, fremstilles det i mange av tekstene i the Dark Mountain Project, som om det er en ny nærhet og en erkjennelse av natur som verdi i seg selv, som skal meisles frem. Filosofen og økolog David Abram som hadde Arne Næss Chair 2014 er en del av dette nettverket. Erland Kiøsterud kunne passet godt inn
Kanskje kjente grunnleggerne bak Dark Mountain Project også seg okkupert, og forsøker å frigjøre seg ved å skape sine egne historier? I disse dager søker de etter nye tekster og visuell kunst til sin åttende bok. Tema er teknologi og menneskenes forhold til den. Bøkene gis ut kun på papir. Og du kan være med å lage dem.
” I want to write about a bird,this little bird living behind our house, and her new friend, my girlfriend. …How much the future of our kids depends on such a friendship….a friendship between a human being and a bird” Poet Åsmund Seip, Rom for kunst, 2015
Utdrag fra Erland Kiøsteruds tekst. Kollaps- og nye fortellinger. Del 111.
Det er selvfølgelig ingen vei tilbake til livet og fortellingen vi hadde før vi fikk den monokulturelle, dødelige, destruktive fortellingen vi har nå. Men nå som vi vet at fortellingen vi bor i og handler innenfor, at enhver fortelling, er en konstruert fortelling, åpner det seg muligheter:
I vår menneskesentrerte verden reiser vi monumenter når et menneskeliv går tapt, for å vise det respekt. Vil det i en økosentrisk verden være naturlig å reise monumentene over tapte dyrearter, en ødelagt skog, den rene luften som forsvant? Skape minnelunder vi gikk til for å minnes og opprettholde verdien av dette? For å gjenopprette verdien?
Vi skriver historien om slagene, seirene, utviklingen, fremskrittene våre. Hvordan ville historien, med utgangspunkt i livet på jorda for 20 000 år siden, fortalt fra jordas, naturens side, fra dyrene sidene, fra de menneskene side som levde der og da, se ut? Og hva ville den historien fortelle oss?
Vitenskapen skal og må leverer forskning basert på empiri og etterprøvbarhet. Det er vitenskapens store styrke. Hva ville skje hvis vitenskapen ikke lenger forsket for krefter som pinte ut naturgrunnlaget, men forsket for kreftene som ville bevare det? Hva ville skje hvis vitenskapsmennene og kvinnene la frem de objektive, etterprøvbare resultatene sine innenfor en ramme og med et språk hvor opprettholdelse av økologisk balanse var målet?
Språket og billedbruken vår er full av utrykk som: Dum som en sau, en ku i aulaen, jævla gris, mens høner, gjess og en rekke dyr fremstilles i reklame og tegneserier på en nedverdigende, nedlatende, foraktfull måte … Vårt ødelagte syn på livsgrunnlaget vårt sitter grunnfjelldypt i språket, i selve grammatikken, kulturen vår.
Mang en urinnvåner, av respekt for dyrene, snakker lavt i naturen så dyrene ikke skal høre ham, og han snakker aldri negativt om dem. Den mektige bjørnens navn nevner han ikke en gang.
Livet har aldri vært en dans på roser og kommer heller aldri til å bli det. Men hva forlater vi hvis vi forlater vår destruktive naturforståelse? Hvordan skaper vi her og nå et bærende språk, bærende fortellinger, hvor også livets smerter og motsigelser inngår, fortellinger som samtidig respekterer jorden, naturen, språkets opphav?
I de neolittiske religiøse tekstene, som verdensreligionene vi i dag omgir oss med bygger på, finnes det begreper om det hellige. Lar det seg gjøre å hente ut det hellige fra disse tekstene, gjenerobre de religiøse rommene, omforme dem, overta dem, i naturens, livets tjeneste? Ikke bare ”hedre din mor og din far”, men også dyrene rundt deg, grøden du lever av, byen du bor i, fjellet du går over, skogen du passerer gjennom …
Modernitetens kjerneverdier, demokrati og frihet, benyttes i dag av kapitalkreftene som retorikk og alibi for å øke deres utnyttelse av – og dominans over – kloden. Hvordan gjenerobrer vi disse begrepene, kjerneverdiene demokratiet og friheten, og gir dem reelt innhold?
Kunsten er mer eller mindre tatt over av akademiene, kuratorene og kulturindustrien. Hvordan gjenoppretter vi kontakten med menneskene rundt oss, skaper kunst som er til å bli faktisk klokere av?
Hvordan gjenvinner – gjenerobrer vi fortellingene våre, kroppene våre, tiden, her og nå, stedet, landskapet, livssamspillet, skjørheten, sårbarheten vår? Hvordan bryter vi med abstraksjonen som objektivering av naturen har skapt, og som hindrer oss i å gå i den vanskelige alliansen med det som lever?
n på perkusjon og Liv-K. Nome på
Beggar Bear fighting for nature.
CONCERNED ARTISTS NORWAY /CAN 